Alta Karateklubb

Resultatet fra årets klubbdugnad
Bra jobba!💪💪
Husk 👍

Handelens Miljøfond

Gjengen vår🥰🥋

Line, Sina og Leah var blant 40 unger som gjorde Lathari klar for sommeren ☀️

Takk for innsatsen folkens💪🥰!
Årets plastdugnad og sommeravslutning vell gjennomført👍
Sol, 20 grader, søppelsekker, god mat, sommerfølelse, supert humør og en hel gjeng med fantastiske folk.
Det er akkurat det vi trenger for å avslutte et skikkelig bra trenings år.

Barna og ungdommene i klubben - dere er klubben, takk for innsatsen både på trening og på dugnaden💕
Takk til alle foreldre og foresatte, det er dere som gjør det mulig.
Takk til Sempai Marianne og Shihan Tommy for at dere organiserer, handler inn det som trengs og alltid har stålkontroll på det meste!
Takk til Sempai Øysten for at du alltid har kontroll på det alle andre ikke har kontroll på. Skaffe utstyr, fikse det meste, snekre og kjøre skytteltrafikk med henger.
Takk til ungdommene som alltid stiller opp å er forbilder for de små🥰
Takk til alle ekstra hender som er der når vi trenger.
Takk til kaffekokere og de som baker.

Sammen er vi Alta Karateklubb
Vi er kjempestolt over hva vi får til.
God sommer alle sammen!🌞
Vi ses til høsten💪🥋

Minner om at det er siste mulighet og melde seg på miljødagen/grilling.
Klubben holder grillmat og drikke.
Dere må selv ta med egne stoler og bord.

Oppmøte kl. 1700

Det blir også trekning av et gavekort på kr. 300,- bland barna.

Påmeldingen er på vår hjemmeside: www.altakarateklubb.no

Refleksjoner Shihan Ingrid Bjordal

Noen trenger ikke råd.
De trenger rom.
Under press blir kultur synlig
Det gjelder i dojoen – og i ledergruppen
Det er lett å snakke om verdier når alt går bra.
Det er under press vi ser hvem vi egentlig er.
Da blir kultur synlig.
Ikke i festtalene.
Ikke på nettsidene.
Ikke i slagordene.
Men i måten mennesker møter hverandre på når noe står på spill.
Jeg har sett det i dojoen.
Og jeg har sett det i ledergrupper, organisasjoner og menneskemøter gjennom mange år.
Noen mennesker tar automatisk mer plass når trykket øker.
Andre blir stille.
Noen avbryter.
Noen lytter.
Noen kjemper for å bli sett.
Andre trekker seg nesten usynlig tilbake.
Det fascinerer meg hvor ofte det samme skjer:
Et menneske forsøker forsiktig å si noe viktig.
Kanskje usikkert.
Kanskje modig.
Kanskje med høy puls.
Så blir rommet overtatt.
Noen svarer før personen er ferdig.
Noen gjør historien om til sin egen.
Noen fyller stillheten fordi de ikke tåler den.
Og plutselig forsvinner stemmen som egentlig forsøkte å komme frem.
Jeg tror mange undervurderer hvor vondt dette kan gjøre.
For noen mennesker bruker år på å våge å åpne seg.
Å dele noe personlig er ikke alltid ord.
Noen ganger er det et helt nervesystem som forsøker å si:
«Er det trygt for meg å være her?»
Det gjelder i familier.
I vennegrupper.
På arbeidsplassen.
I treningsmiljøer.
I lederteam.
I dojoen.
Derfor handler kultur for meg mindre om regler — og mer om hvordan mennesker får lov til å eksistere i rommet.
Hvem slipper til?
Hvem blir avbrutt?
Hvem blir lyttet til?
Hvem må kjempe for plass?
Hvem krymper seg stille over tid?
For de stille menneskene er ikke alltid de svake menneskene.
Ofte sitter de med:
refleksjon
klokskap
sensitivitet
observasjonsevne
emosjonell intelligens
og perspektiver rommet desperat trenger
Men de slutter å bidra hvis kulturen stadig lærer dem:
«Det er ikke plass til deg her.»
I kampsport lærer vi mye om styrke.
Men ekte styrke handler ikke bare om kraft, disiplin eller kontroll.
Det handler også om evnen til å:
skape trygghet
vise respekt
holde rom
tåle andres sårbarhet
og la andre få eksistere uten å dominere dem
Den sterkeste i rommet er ikke alltid den som snakker høyest.
Noen ganger er det den som klarer å lytte best.
Og kanskje er noe av det viktigste vi kan lære — både i dojoen, i ledelse og i livet — nettopp dette:
Ikke gjør et annet menneskes modige øyeblikk om til ditt eget.
Noen trenger ikke råd.
De trenger rom.
Hvordan bygger vi miljøer — i dojoen, i ledelse og i livet — hvor mennesker ikke trenger å kjempe for å bli hørt?
Del gjerne refleksjoner.

Se færre