ALETA Fysisk og mental helse

I dag står historien min på trykk i Østlandsposten.

Det føles litt spesielt.

Etter nær 37 år i politiet avsluttes et langt yrkesliv, samtidig som et nytt kapittel begynner.

Gjennom årene har jeg hatt privilegiet av å møte mennesker i noen av livets mest krevende situasjoner. Erfaringene fra disse møtene har formet meg – både som fagperson og som menneske.

Det er nettopp disse erfaringene jeg nå ønsker å ta med meg videre gjennom ALETA.

Takk til Østlandsposten for en fin og respektfull samtale, og for at de ønsket å fortelle historien.

Ønsker du å lese intervjuet, finner du det her:

Camilla har vært tett på de mest alvorlige sakene gjennom sine 37 år i politiet. Nå driver hun med en spesiell terapiform som skal føre oss nærmere naturen🌳🌠

Noen av de fineste øyeblikkene i samtalerommet er når vi snakker om at det kanskje ikke er behov for en ny time.

Ikke fordi alt er perfekt.

Men fordi noe har endret seg.

Tankene går ikke lenger i de samme sirklene. Skuldrene har senket seg. Smilet kommer litt lettere. Det som en gang føltes uoverkommelig, oppleves mer håndterbart.

Da kjenner jeg at samtalene har hatt den betydningen de var ment å ha.

Målet har aldri vært at mennesker skal bli avhengige av meg.

Målet er at de skal finne tilbake til egne ressurser, kjenne seg tryggere i seg selv og gå videre med større tro på at de kan møte det livet bringer.

Noen ganger er den fineste avslutningen at et menneske går videre med større trygghet enn da vi møttes.

Det er et privilegium å få gå et stykke av veien sammen med et annet menneske.

Ønsker deg en riktig god helg.

Fra markering og avslutning av en lang karriere til support og heiagjeng for sprekingene som løp fyrtilfyrmaraton med ganske så krevende forhold 🌧️💦🫣💪 Takknemlig for disse dagene 💚

"Nå er det for sent å si det".

En eldre mann sa det i samtalerommet.

Etter hvert fortalte han om et menneske som hadde stått ham nær gjennom store deler av livet.

Det hadde aldri vært konflikt.

Ingen dramatikk.

Bare ord som aldri ble sagt.

Takknemlighet som ble tenkt, men ikke uttrykt.

For det kom jo alltid flere dager.

Flere anledninger.

Helt til det ikke gjorde det.

Gjennom årene har jeg erfart at mennesker sjelden snakker mest om det de gjorde feil.

Oftere handler det om det som aldri ble sagt.

💛 Kanskje lever noe av det viktigste mellom oss nettopp der.

Stor takk til alle fine yogafolk for en lang og fin vårsesong 🙏
Riktig god sommer ☀️☀️
Sees igjen tirsdag 18.august 💚

Verdens beste turjenter 🔥⛺️💚 etter en liten pause er vi klare for nye turer 😅💪 En festlig ettermiddag på Tingvoll var det som skulle til 🥳💚

"Å være den siste som husker"

En eldre mann sa noe i samtalerommet som jeg har tenkt mye på siden.

«Alle rundt meg er døde.»

Ikke med sorg i stemmen.

Ikke med dramatikk.

Bare stille. Som et faktum.

Bak den ene setningen lå et helt liv.

Foreldre. Søsken. Venner. Naboer. Ektefelle.

Mennesker han hadde delt hverdager, høytider, minner og årtier med.

Borte.

Det minner om at ensomhet ikke alltid handler om å være alene.

Noen ganger handler den om å være den siste som husker.

Den siste som kjenner historiene.

Den siste som bærer minnene om mennesker ingen andre lenger snakker om.

Vi snakker ofte om behovet for selskap. Men kanskje handler det også om behovet for å bli lyttet til.

For når et menneske får sette ord på livet sitt, får minnene plass. Historiene blir hørt. Og det som bæres alene, blir litt lettere å bære.

💛 Kanskje er noe av det viktigste vi kan gi hverandre et nærvær som sier:

«Fortell meg mer.»

For så lenge noen lytter, lever historiene videre.

Vi deler en erfaring i livet - vi er begge kreft overlevere 💚
En gang i året sover vi ute ⛺️
I takknemlighet over livet - og til minne om de som er døde av samme sykdom 💚