21/06/2026
Når livskvalitet blir viktigere enn prestasjon 🚶🏽
Jeg har alltid vært veldig aktiv. Siden jeg var 7 år gammel har idrett, trening og bevegelse vært en naturlig del av livet mitt. Trening har aldri bare handlet om prestasjon. Det har vært en viktig del av min psykiske helse og identitet.
Undersøkelser viste CAM-morfologi med femoroacetabulær impingement (FAI), labrumruptur og etter hvert artrose i venstre hofte. De siste fem årene har smertene gradvis blitt verre, og de siste to årene har de påvirket livskvaliteten i stadig større grad. Til slutt handlet det ikke lenger om hvorvidt jeg skulle opereres, men om å få tilbake livskvaliteten.
For fem dager siden fikk jeg en hofteprotese i en alder av 39 år. Jeg skal være ærlig. Når trening har vært en bærebjelke gjennom hele livet, er det lett å kjenne på frykten for å miste en del av identiteten sin.
Samtidig prøver jeg å minne meg selv på perspektivet. Alternativet var ikke en smertefri og velfungerende hofte. Alternativet var stadig mer smerte og stadig større begrensninger.
Tålmodighet har aldri vært min sterkeste side. Men akkurat nå er jobben min å skynde meg sakte.
Foreløpig består «treningen» av korte turer med krykker, enkle øvelser og mye hvile. Det føles uvant, men kanskje er det nettopp det kroppen trenger etter mange år med smerter og belastninger.
De siste dagene har også gitt meg tid til å reflektere over hvor mye denne kroppen faktisk har vært gjennom, og hvor fantastisk det er at det finnes behandlingsmuligheter som dette, med håp om å få tilbake livskvaliteten.
De neste månedene skal jeg bruke på å bygge meg opp igjen, tilbringe tid med familien min og min fantastiske kone, og gjøre noe jeg er fryktelig dårlig på:
Å slappe av.
Kanskje denne prosessen også har noe å lære meg. For hvis det er én ting livet har vist meg de siste årene, så er det at jeg er flink til å kjempe, men ikke alltid like flink til å stoppe opp.
Kanskje det er på tide å øve litt på det også.
