Kråkeyoga

ROLIG YOGA 🧘🏻‍♀️
Onsdager 13:15-14:30
Yogakollektivet Grefsen
Oppstart 26. august

En skånsom yogatime med fokus på
hvile, pust og tilstedeværelse.

Timen kombinerer elementer fra
mindful yoga og medisinsk yoga,
og består av myke bevegelser,
pusteøvelser og god tid til avspenning.

Passer for deg som ønsker en rolig yogapraksis
med god tid til å lande i kroppen og roe nervesystemet.

En støtte for deg som opplever stress,
uro, utmattelse, hodepine eller andre fysiske plager,
og for deg som ønsker en myk og balanserende
time i et rolig tempo.

Du trenger ingen erfaring – timen er åpen for alle.

__________________________

Sesongens første FredagsZen:
18. september | 17.00–19.00
Påmeldingen er åpen 🌼

krakeyoga.no

Sees vi til høsten?
Kurs ligger ute på krakeyoga.no

Fortsatt god sommer ☀️

I dag hadde jeg møte med denne flotte damen! Nina Kråkvik Eriksen Kråkeyoga❤️ Vi planlegger et samarbeid rundt yoga for hodepine og tinnitus!
Bare å glede seg! 👌☺️

Plutselig var siste kurs før sommeren over ☀️
Mattene er rullet sammen, og teppene er i vaska.

Tusen takk til alle dere
som har funnet veien til matta –
både i studio og på skjerm 🙏🏼

Takk for tilliten,
for bevegelsen og hvilen,
for smilene, latteren,
konsentrasjonen og stillheten
– sammen.

Jeg lærer så mye av hver og en av dere!
Tenk at jeg får ta noen runder
i berg-og-dalbanen med dere –
det er jeg skikkelig glad for!

Jeg har fortsatt ikke lært meg
forskjellen på høyre og venstre,
iblant heller ikke frem og bak i rommet 🤪
Dere har prøvd å lære meg –
og skal virkelig ha for innsatsen!! 😅

Heldigvis er ikke målet perfeksjon og prestasjon🫸🏼🫷🏼

—

Ønsker deg som leser dette en fin sommer –
uansett hvor du er og hva du driver med 🌻

Du fortjener gode pust,
små pauser og tid til å gjøre
det som er bra for deg 💞

Håper vi sees igjen i kollektivet i august 🙋🏻‍♀️🤸🏻‍♀️🧘🏻‍♀️

Jeg har nettopp vært på reise.
Som i: på ferie.

Sykdom i reisefølget gjorde
at ikke alt ble som ønsket.
Kjepper i hjulene for en smooth ferie.

Ferie er som livet.
En del av livet.

Selv om det kan være aldri
så provoserende å høre,
har jeg en mulighet til å velge
hvordan jeg møter det som ruller mot meg.

Det er ikke lett.
Og det fungerer ikke alltid.

Men muligheten finnes.

Jeg reiser.
Både fysisk
og på min egen vei.

«Sjelen bruker lenger tid på å komme hjem»,
sa søsteren min en gang.

Det kjenner jeg på.

Kroppen tar flyet,
i full fart gjennom himmelen.

Sjelen svever etter,
og tar den tiden den tar.

Kanskje er det sånn ellers i livet også?

— ❀

I natt kom selveste David Bowie
på besøk i en drøm.

Da jeg våknet,
var det noe som hang igjen:

Stol på intuisjonen.

Reis.

Skriv.

La kreativiteten få ta plass.

— ❀

Instagram.
Hva skal jeg bruke deg til?

Filosofere?
Undre?
Forundre?
Skrive?

Kontoen har navnet
på yogabedriften min.
Og jeg trekkes i ulike retninger.

«Det bør jo være yogarelatert.»

Yogarelatert.
Hva er egentlig det?

Yoga finnes i alt.
Kanskje yoga er alt?

«Du må være profesjonell.»

Profesjonell.
Hva betyr det?

I mitt hode høres ordet
litt tamt og tomt ut.

Jeg vil ikke være en business.
Må jeg det?

Jeg vil være meg.

Et menneske som deler
erfaringer og oppdagelser,
til fri utprøving
i andres verdener.

Mye av det jeg har lært,
og det jeg deler,
er forankret i forskning
og lange tradisjoner.

Men det betyr ikke
at det er riktig for alle.
Eller for deg.
Eller akkurat nå.

Jeg vil ikke påstå
at jeg har rett i alt.

Ikke love ditt eller datt.

Du må reise selv.

Kanskje kan jeg gå ved siden av
på en liten del av veien.

Og du, Instagram:
Du får bare være
det du blir
i øyeblikket.

Tekstene mine blir ofte i lengste laget.
Jeg har alltid så mye jeg vil siiii 😅
Takk for at du leser 🙏🏼

Hvis det blir for mye –
så er det også helt greit.

Jeg liker deg allikevel 😘
_________

Yoga og mindfulness,
med alle sine ulike landskap
har lært meg mange måter å regulere på,
øve på tilstedeværelse
og observere før jeg eventuelt reagerer.

Når tanker og følelser drar av gårde
i ulike retninger, vet jeg at jeg har
en trygg havn, et anker i kroppen,
som jeg kan vende tilbake til –
tilbake til her og nå.
Alltid.

Men så er det jo ikke sånn
at alt jeg har lært og erfart
funker til enhver tid.

Når det blåser som verst,
hender det at hele ankeret er glemt på land.
Eller at jeg har slengt det på ryggen
og løpt av gårde.

Gullet i historien er å få oppleve
at frø fra min egen reise
har slått rot hos andre.

At mine dryss over på 8-åringen
drysses tilbake på meg.

Kvart over leggetid en dag i mai,
da både tålmodighet, aksept
og de fleste av deres venner
har falt over bord:

Kort og Sur har tatt over skuta.

Alt jeg vil, er å få dagen unnagjort.
Få gutten i seng.
Lene meg tilbake med beina på bordet.

En liten hånd legger seg
på underarmen min.

To lyseblå øyne ser på meg.

«Mamma, pust sånn her»

Han trekker pusten dypt inn
og slipper den sakte ut,
noen ganger.

Der var ankeret.

Og kvart over leggetid ble til
«sovetoget har gått»,

men det er ikke så farlig.

Jeg har sådd et frø som spirer 🌱