Espen B. Andersson AS

Hjem
Norge
Oslo
Espen B. Andersson AS

Veibeskrivelse Nettsted Kontakt bedriften

Jeg har arbeidet fulltid som personlig trener de siste 15 årene, og har min egen, private base på Bryn PT-studio i Oslo. Eier av eget PT-studio på Bryn i Oslo.

Her leveres alle PT- og coachingtjenester med fullt fokus på deg og dine drømmer i eksklusive lokaler med kun 1:1-fokus. Jeg hjelper mennesker – kosthold, trening og coaching.

01/10/2026

ORD BLIR FORT FATTIGE når livet ikke flyter godt, samtidig som ett bilde kan si mer enn tusen ord. Jeg tror dette kreftrelaterte bildet er det mest representative jeg har fra året som har gått.

Jeg er ikke lei av å være kreftsyk, ei heller av å ha vondt. Jeg er ikke lei av sprøyter eller hyppige besøk av dyktige fagfolk som gjør alt de kan for å bistå.

Jeg er ikke lei av å tusle rundt i en posisjon som ser mer ut som en vertikal fosterstilling.

Jeg er ikke lei av å ha mistet hverdagen jeg elsker.

Jeg er lei av å ha en kropp som ikke fungerer. Det kunne jeg betalt millioner for å få tilbake.

26/09/2026

FOR EN STUND SIDEN tenkte jeg at jeg i minste skulle få ut ett positivt innlegg om denne kreftreisen. Vel, det ble med planen, for jeg aner ikke hva det skulle vært om.

Jeg har i så mange år forsøkt å rasjonalisere utfordringer når det søkes konstruktive innspill for å komme seg videre. Det praktiserer jeg mer enn noen gang i eget liv, når jeg nå føles evig å krige med ikke bare kreften i seg selv, men alle mulige bivirkninger og en kropp som ikke finnes samarbeidsvillig for fem, flate øre.

Skal jeg oppsummere alt jeg har stått i siden 2023, så har det som på papiret burde være en smal sak vært noe av det mest krevende, mens det mest krevende har gått relativt greit. Dette viser for meg bare mer enn noen gang hvor problematisk det kan være å ha forventninger til det uvisse.

Jeg aner egentlig ikke hva jeg skal frem til med denne teksten, annet enn at “de som vet, de vet”, og blant dem frykter jeg dessverre det er fryktelig mange andre ofre for kreft. Og de som ikke vet, vel, la oss håpe det forblir sånn for evig tid, for det er noen ting det ikke er verdt å få erfaring med.

18/09/2026

MIN DEKNING av kreft er ikke banebrytende, full av smilende ansikter, tro og håp. Den er derimot svært nøktern, og det er jeg ekstremt stolt av. Å la en slik situasjon bli styrt av fasade, føles både feil og respektløst.

Kreft er mye, men det er også veldig lite. Situasjonsbetinget, opplevelsesstyrt og så uendelig preget av utfallet.

Det er bare en sykdom, alvorlig sådan, men den verken trenger eller bør definere deg som menneske, uansett hvor syk du er eller ser ut.

Målet mitt siden tilbakefallet i april i år, var å dekke det jeg trodde var av verdi for andre, positivt som negativt, til alle som er friske, og de som selv er syke.

Sannheten, når jeg nå sitter her i september, er at majoriteten av hva jeg har hatt å melde, stort sett har vært ekstremt krevende situasjoner. Jeg vil ikke si at det har vært negativt, men det har vært ærlig. Dønn ærlig.

Og ekstremt krevende er også den beste oppsummeringen jeg har av disse månedene. Herlighet, jeg vet nesten ikke hvordan jeg har kommet meg igjennom alt. Antakelig er og forblir det overkommelig fordi man aldri vet hva som venter rundt neste sving. Man fester setebeltet – hardt – og setter utfor, og når du er på vei ut, står helsepersonellet klart og henter deg inn.

Perioder med ellevill smerte, kvalme jeg ikke trodde var mulig å skape i en menneskekropp, bivirkninger med navn som minner mer om ukjente dyrearter, alt kombinert med så ekstreme reduksjoner i ytelser at jeg knapt har trodd det jeg har sett.

Ja, dette ble mitt 2026. Like greit jeg ikke visste.

12/09/2026

JO MER SYK JEG ER, desto tydligere tegnes bildet for meg: De kontrollerbare aspektene rundt livet er ubeskrivelig kraftfulle.

Erfaring med alvorlig sykdom er på mange områder mye det samme som generell måloppnåelse i livet. Skal du lykkes, må du gjøre det som skal til, ikke det du drømmer om eller liker best.

Jeg vil ikke få satt masse sprøyter, men når jeg får en beskjed, så adlyder jeg. Skal jeg først gjøre noe, legger jeg tilliten min 100 % i hendene til dem som bistår.

Jeg vil ikke ha gift sprøytet inn i systemet, men når det hjelper meg i det lange løp, skrur jeg av hodet. Jeg går inn i en nøytral posisjon, reflekterer ikke, men aksepterer umiddelbart.

Jeg vil ikke miste alt av treningsrutiner, se en evig stupende HRV, oppleve elendig søvnkvalitet og daglig våkne til nye vondter, men det er også “hva det er”, for reisen gjennomføres, koste det det koster. Prisen oppleves svært volatil, men regningen betales.

Vi sitter igjen med ett valg: Vi kan søke positive vinklinger på livet vi serveres, eller vi kan praktisere det motsatte.

Så selv om den siste uken har invitert til mer konsolidert smerte enn jeg noen sinne har kjent på, er det en ting jeg fokuserer på:

Gleden ved en dag å kunne gjenoppta trening og normale rutiner har aldri vært større.

05/09/2026

ER DET EN TING jeg er stolt over i denne utfordrende kreftreisen, er det at jeg har forsøkt å trene solid, vel vitende om at jeg stadig vekk vil bli satt enormt tilbake.

Jeg trente styrke mellom cellegiftkurene, kun for å se at alle helseparametre stort sett kollapset mer og mer for hver uke. Skikkelig motiverende. 🙋‍♂️

Jeg fikk inn sporadiske kondisjonstreninger, selv om anemien tok halvveis knekken på meg. 😱

Det handler ikke om tvangstrening, eller å “lytte til kroppen”.

Det handler om å samle på gode helsevalg, det å legge forholdene til rette for en episk, akkumulert respons hvor kroppen gradvis takker meg for å bli respektert, styrket og utfordret på et konstruktivt grunnlag.

Jeg har mange ganger de siste månedene tenkt at det nok kan oppleves som et større fall under cellegift-behandling om utgangspunktet er at man er i god form, men samtidig klatrer man nok også stigen mye, mye raskere opp når tiden er inne.

Enn så lenge lader jeg opp til mer behandling. 🏥

28/08/2026

7 UKER SIDEN ENDT CELLEGIFT, men mer behandling trengs.

Det var ikke beskjeden jeg håpet på, men jeg har samtidig vært helt blank i alle antakelser om reisen videre.

Det høres kanskje rart ut, men når jeg er kastet ut på mitt livs mest krevende reise, hjelper det meg lite å sverge til tro og håp. For meg handler det om ikke å lage problemer eller skape situasjoner som ikke eksisterer, og til en hver tid legge fokuset over på mulighetene og det jeg har kontroll over.

Jeg både kjenner og har sett mange eksempler på hva dårlig fokus fører til, og det er noe jeg virkelig søker å unngå for alt det er verdt. Det kan ta livsgnisten fra hvem som helst.

For meg er reisen langt mer konstruktivt om tiltak rasjonaliseres. Det gjelder å stake ut en retning og mening med oppgaver jeg kan fokusere på. Kjøreforholdene er kanskje krevende, men jeg har verken punktert eller mistet synet av veien. Jeg kjører bare på noen relativt slitte sommerdekk uten et velfungerende ratt.

Når kvalmen var på det verste, var oppgaven å få i seg næring, med mindre fokus på hva. Å presse ned 12 egg og en svær biff var fryktelig tungt. Tro meg, jeg prøvde.

Når smertene var umenneskelige, ringte jeg etter hjelp. Da utgikk alt annet. Det handler om å kjenne sine begrensninger.

Problemet med kreft er den lumske personlighet. Den sniker seg innpå deg, stort sett uten at du innser det, som et rovdyr i sine glansdager. Nå skal jeg ikke si at jeg innså eller fikk beskjed ‘for sent’, men når behandling kreves, er man alvorlig syk, det er ikke til å komme utenom.

Et skremmende budskap oppleves å være at selv om et menneske trener solid, fokuserer på sunn og næringsrik mat og sover masse, så kan man bli syk med kreft. Som tidligere skrevet, kreftens veier er nært uransakelige, i hvert fall enn så lenge.

Jeg synes dog det er langt enklere å akseptere at jeg har gjort det meste riktig i livet hva helse angår, men hatt uflaks, enn å ha levd et usunt liv, og blitt innhentet av fortiden og de valgene jeg har tatt. Noen har flaks, andre uflaks – jeg abonnerer visst på sistnevnte.

01/08/2026

KREFT ENDRER DEG, langt mer enn du aner, men cellegift redefinerer deg som menneske. For meg var det som om det vrengte sjelen i alle himmelretninger, før kroppen og livet ble rekonstruert som et LEGO-produkt uten retning.

For selv om jeg har hatt respekt for kreft som sykdom, er det cellegiften som har vært symbolet på grusomheten – ikke minst serien med potensielle bivirkninger jeg og alle andre risikerer å ha med oss resten av livet.

For meg som er vant til å trene mye og på mange måter lever og ånder for fysisk aktivitet, er det lite som skremmer mer enn en ødelagt eller preget kropp.

Det høres kanskje overfladisk ut, men det er min sannhet, min historie, min frykt.

Tøffe tider krever tøffe tak. Med cellegift og behandlingen det innebærer, faller takene på mange måter på plass av seg selv ved bare å være. Å møte opp. Ved å la tiden gå og jobbe med deg.

For jeg sier ofte at tiden går i sitt sedvanlige tempo, uavhengig av omstendighetene. Det var også noe av det som jeg minnet meg selv på når jeg lå på Radiumhospitalet og stirret i taket, i veggene, på posene med gift. Herlighet, så mange poser. Tar det aldri slutt …?

Men det stemmer jo. Tiden går i sitt sedvanlige tempo, uavhengig av min og andres reise. Det er hva det er, og utfallet blir det det blir. Så enkelt, så banalt, så presist.

29/07/2026

I BLANT ER det lite å dele.

Samtidig lovet jeg meg selv at jeg ikke bare skulle dele fra denne reisen i kreftens univers når jeg hadde noe å dele, men jevnlig, uavhengig av om jeg fant verdi i budskapet.

Utfordringen med kreft, er at reisen stort sett er lang, humpete og fylt med ventetid, dager som best beskrives som et vakuum. Det går fra full fart til ingenting, gjerne motsatt. Jeg leter etter mønster i galskapen, men finner få.

Det går fra cellegift og innleggelse, til desperate forsøk på å skape normalitet der muligheten byr seg. Tidsrommet er snevert. Der man gjerne lever for uker og måneder, snur nå både dagsform og gleden ved initiativ på sekundet.

Det forsøkes leves, men i perioder har jeg nok med å få tiden til å gå i et forsøk på at morgendagen forhåpentligvis kan bli litt bedre enn dagen i dag.

09/07/2026

FRA ET VAKUUM til frihet, omtrent over natten. ❤️

I morgen, fredag, er siste dag med cellegift, i hvert fall tentativt, mens kroppen en periode lever og prosesserer inntrykk og behandling, på godt og vondt.

I praksis er altså denne spinnville reisen i cellegiftens pågående tilstedeværelse over. Det har gått fryktelig raskt og tregt på en og samme tid.

Hva fremtiden skulle bringe, er noe jeg vier fint lite refleksjon og energi. For meg er livet her og nå. Ikke fortid, ikke fremtid. Tankekjør fører sjeldent noe godt med seg.

Et narrativ kan endres raskt. Fra på papiret å være kreftfri i 2023, ble det med årets tilbakefall tydelig at jeg egentlig aldri var kreftfri – det var bare ikke oppdaget ennå.

Trening er ikke bare tunge vekter. Trening er for mange en måte å leve på, en måte å blomstre på, en måte å få fram sitt vanskeligst realiserbare potensial som krever store mengder disiplin og innsats.

For selv om jeg elsker å løfte tungt og kjenne svetten drukne treningstøyet mitt, setter jeg veldig mye mer pris på å bli eller forbli kreftfri.

01/07/2026

MYE HAR OPPHØRT de siste månedene. Cellegift tar knekken på mye i henhold til skissert behandlingsplan, men det har vitterlig også tatt knekken på meg som menneske. Livet er satt på vent, men lite annet venter – toget suser forbi perrongen.

Fysisk aktivitet har vært en umulighet. 12 timer søvn i snitt per dag i mai forteller en historie om en fullstendig knust kropp som har vært helt utopisk sliten. Jeg kunne helt uten problemer sovet 15-16 timer. Det skulle nesten ikke være mulig.

Å spise er både krevende og slitsomt. Og la oss ikke prate om matlukt. 😲

Jeg har i hvert fall holdt en stabil vekt gjennom disse månedene, og det sier jeg meg bra fornøyd med.
�Siden mai har jeg vært i en boble hvor det stort sett bare har handlet om å få tiden til å gå. Nå, når den primære behandlingen forhåpentligvis nærmer seg slutten, går det så vidt an å snuse på en plan for å returnere til gamle høyder.

Skritt for skritt, brikke for brikke, skal livet returnere. Hvordan den reiser blir, gjenstår å se.

Adresse

Jernbaneveien 1
Oslo
0667

Nettsted

https://espenbandersson.no/

Varslinger

Bli den første som får vite det: Vi sender deg en e-post når Espen B. Andersson AS legger ut nyheter og kampanjer. E-postadressen din brukes ikke til noe annet formål, og du kan melde deg av når som helst.

Kontakt Bedriften

Send en melding til Espen B. Andersson AS:

Vil du plassere din bedrift på toppen av treningssenter-listen i Oslo?