Furuset Håndball IF

Ta turen innom Furuset Forum og støtt J11🤾‍♀️🤾‍♀️🤾‍♀️ Kafeen er og åpen, så her kan du nyte en kaffe og Vaffel også 😀

Til helgen, lørdag 10.januar, arrangeres Bylagsturneringen for region øst i Vestby Arena 🤾‍♀️

Vi I Furuset håndball er utrolig stolte av å kunne gratulere Tuva Uthuslien og Kristin Mostue med uttak til bylaget!
Dette er et velfortjent resultat av den innsatsen de legger ned på trening, engasjementet de viser og den utviklingen de har hatt over tid.
De er utrolig gode lagspillere, flotte forbilder og vi er stolte over at de skal representere laget og klubben på en fantastisk måte. Vi gleder oss til å følge dere videre – heia dere !

Vi er stolte over at de skal representere klubben vår! Vi gleder oss til å følge dere videre – heia dere! 👏👏

https://www.facebook.com/share/p/1HPKvoz81n/

Ett innlegg til ettertanke:

Når forventninger kveler frivilligheten

Det skjer noe i idretten vår nå. Noe som ikke synes på tabellen, ikke merkes i garderoben – men som sakte, nesten umerkelig, spiser opp motivasjonen til de som faktisk får hjulene til å gå rundt.

Forventninger. Krav. Behov. Ikke fra barna, men fra voksne. Foreldre som stiller med lange ønskelister, men korte bidragslister. Foreldre som aldri melder seg, men alltid mener. Foreldre som forventer toppservice, men glemmer at motoren bak hele tilbudet består av mennesker som gjør dette med hjertet – på kveldstid, på fritiden, etter jobb, mellom egne forpliktelser.

Frivilligheten i idretten er ikke en tjeneste. Det er en gave. En gave som består av utallige timer med planlegging, organisering, tilrettelegging og omsorg. En gave som sikrer at barn får et miljø, et fellesskap, en arena å vokse på. En gave som ikke kan kjøpes for penger, men som forsvinner hvis den ikke blir behandlet med respekt.

Når de samme få menneskene løfter for hele flokken, mens de som ikke deltar stiller flest krav… da skjer det noe. Motivasjonen sprekker litt. Gleden falmer. Viljen til å strekke strikken én gang til blir borte. For hvor lenge kan de viktigste ressursene holde ut før de sier: Nok nå?

Idretten tåler mye. Men den tåler ikke at frivillighetens motorer stopper og at ildsjelene brenner ut.

Så kanskje det er på tide å stoppe opp og spørre seg selv:
Hva kan jeg bidra med? Hvordan kan jeg avlaste? Kan jeg senke forventningene? Hvordan kan jeg gi tilbake til fellesskapet som gir barnet mitt så mye?

For hvis ikke flere løfter i flokk, mister vi de som bærer mest. Hvis vi ikke håndterer ildsjeler med forståelse for at dagene ikke alltid strekker til, da blir de borte. Og uten dem? Da mister vi mer enn et tilbud – da mister vi selve fundamentet for idrettsglede, omsorgen for felleskapet og de som er en del av det.